Hvem er jeg, hva vill jeg, hva skal jeg.... 

Det siste halve året har vært en av de tøffeste periodene i mitt liv...

Det hele begynnte i sommer da det føltes som jeg gikk igjenom en identitets krise....

Jeg var forvirret, følte meg rastløs, usikker på hva jeg ville og skulle gjøre.... 

Jeg hadde bestemt meg for og begynne på skolen, og gledet meg veldig...

Men nedturen kom da skoletiden begynnte...

Jeg kunne ikke konsetrere meg, allt bare snurret i hodet...

Viljen og kroppen var på plass, men motivasjonen og hode klarte bare ikke å samle seg...

Så ved en tilfeldighet ble det oppdaget att jeg hadde aldeles for lavt stoffskifte....

Når man fikk beskjeden og begynnte å lese om stoffskifte (noe jeg knapt visste hva var innen),

fikk jeg en Jaha opplevelse, det var jo egentlig så klart...

Alle symtomer stemte inn, jeg hadde bare ikke oppdaget det...

Jeg fryser, blir iskald på bena, håret har periodevis siden lenge ramlet av i store tuffser, neglene brekker så fort man kommer borti de, jeg føler meg matt, har konsentrasjonsvansker, er trøttere en før, synet blir helt tåkete ved anstrengning, jeg glemmer ting som aldrig før, jeg små spiser hele tiden for og få energi,  jeg blir svimmel når jeg spretter  opp av sengen på morgenen,
jeg kjenner meg mye fortere stressa en tidligere....
Jeg hadde hatt brystsmerter,
jeg rømte en tid unna familien for og få tid for meg selv, tok ingen initiativ, 

jeg hadde ikke overskudd til mine barn lenger, jeg følte meg deppa og  bare kjempet

 for og få hverdagen til og gå rundt...

Jeg hadde blitt en stille person som hade mistet en del av livsgnisten....

Allt hadde gått så gradvis og vært så defust at jeg ikke hadde reflektert over det selv...

Jeg inser at det begynnte lenge før sommren, men at det først da hade gått så langt

 at jeg begynte å skjønne selv at noe var galt... 

Nå når jeg er bevisst på allt, forsøker jeg å finne tilbake til den jeg engang var... 

Jeg vil kjenne meg lykkelig, ha masse overskudd til mine barn, være kreativ og full av initiativ, 

 kunne konsentrere meg på skolearbeidet og få tilbake livsgnisten...

Jeg som var flink og trente, hadde et sunt kosthold, var kreativ og flink med barna....

Jeg skulle nok mer en noen gang behøve spise sunt nå, men orken og motivasjonen til det fins ikke...

I stedet sitter jeg med bena på bordet drikker coca cola,  

spiser sjokolade og venter på energien som aldrig kommer...

Ja jeg vet, det ER tragisk!

Jeg forsøker å se framover, ting kan vel bare bli bedere nå...

Medisinering og bevistgjøring må jo få det till å gå oppover igjen....

Når det gjelder utdannelse forsøker jeg og ikke tenke for langt fram, 

men istedet klatre over hver topp som ligger nærmest i skolarbeidet...

Så skal jeg nok nå noe mål i livet til slutt...

Forhåpentligvis blir det noe ut av meg også!

Men hva det vet jeg enda ikke.....