1 år har gått...

i går var det et år siden vi hadde verdens værste dag her hjemme...

Det var dagen da min kjære mann bare ramla sammen 

og ble liggende på gulvet til anbulansenhelikopteret hentet han!

Det var en fryktelig dag hvor jeg og barn trodde vi kanskje hadde mistet han, 

ingen visste hva som hadde skjedd...

Jeg husker dagene på sykehuset etter at han våknet, 

jeg fikk en sykeseng trillet inntil hans slik at vi fikk en dobelt seng...

Jeg turte ikke sove, lå å holdt han i hånden og bare tittet på han..

Vær gang han rørte på seg rykket det til i hele kroppen min...

Tenk om han skulle få anfall igjen...

Vi fikk gå noen små turer rundt sykehuset når det hadde gått noen dager,

jeg var livredd for at han skulle ramle om, men han ville ut og få frisk luft...

Jeg passet hele tiden på at han gikk innerst på fortauet osv

 slik at han skulle bli minst mulig skadet om han ramlet om...

Vi fikk reise hjem mens vi ventet på operasjon som skulle skje om en måned...

Det var en kirurg som var ledende i europa som skulle utføre operasjonen

vi fikk derfor vente lenger, men det var det værdt..

Så kom det til opersjonstid, vi reiste ned dagen før...

Christofer fikk dusje og gjøre seg steril, 

deretter legge seg i sengen og sove til neste morgen hvor han skule bli kjørt til operasjon..

Jeg fikk ikke sove hos han eller sitte ved hans seng, han måtte være helt ren...

Jeg sto opp før kl 6 og gikk opp til sykehuset for og gi han et siste kyss innen operasjonen...

Han hadde fåt beroligende medisiner, var helt avslappet og syntes allt var greit...

Narkoselegene kom for og hente han, 

jeg fikk bli med helt ned til operasjonssalen, der fikk jeg si hade i døra...

Jeg, Christofers søstre og mamma og pappa gik tur i parken rundt sykehuset,

 det var en flott solskinsdag, himelen var blå...

Inni meg verket hele hjerte, det var så tomt...

Jeg ønsket så sterkt at Christofer heller hadde gått der sammen med oss...

Timene var så lange, jeg var så redd...

 Tenk om noe skulle gå galt, det var tross allt en stor operasjon de skulle utføre...

Og ikke var det i noen ben eller arm men i hjernen,

 tenk om han ikke overlvde eller om han ble skadet...

Enderlig var operasjonen ferdig, den hadde tatt 7 timer og var omfattende....

Men operasjonen var vellykket og Christofer var kjørt til opvåkningssalen...

Vi kom opp på sykehuste igjen, jeg kunne ikke vente med og se min mann igjen, 

bare se at han levde liksom...

Jeg gråt når jeg så han, jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men det så forferdelig ut...

Han var hoven og rar i hele ansiktet, full av slanger og hadde selvfølgelig bandasjert hode...

På lakenet under nakke og skuldre var det masse blod, jeg ble helt svimmel av og se...

Jeg satt ved sengen hans og lengtet til han skulle våkne...

leger kom inn og ut, lyste med lomelykter i øynene hans og ropte for og se om det var respons..

Han var der men brukte lang tid på og våkne opp, legene sa det var en tøff operasjon og at han kom til og behøve lang tid på og sove ut og vile...

De hadde tatt ut en svulst på størelse med et egg...

Her er min kjære dagen da de for første gang tittet under bandasjen, det grodde utrolig fort...

Det gikk så utrolig raskt  for han og komme tilbake,

 han var oppe og gikk dagen etter operasjonen, 

allt gikk overaskende fort...

Jeg og Jonatan fikk være på sykehuset hele tiden, alle var så søte og goe mot oss...

Vi hadde bare sett fram til operasjonen og lengtet til den var over,

 man trodde vel på en måte at allt var over da...

Men det viste seg og bli anderledes...

Legene hadde sagt før operasjon at det så ut som en typisk goartet svulst,

så man hadde liksom stilt seg inn på det...

Men 3 uker eter operasjonen kom telefonen om prøvene fra svulsten,

det viste seg at den ikke var så goartet som de hadde trodd..

Den inneholdt altså en mer alvorlig type kreft som hadde en tendens til og komme tilbake...

Det ble nye tak, 6 uker med cellegift og strålebehandling ble planlagt...

Altså skulle Christofer bo 6 uker i Gøteborg, det var midt i sommer ferien,

 så alle ferier måtte avbookes...

Men vi tok oss gjennom det, etter dette ble det fortsatt cellegiftkurer hver måned,

men det fikk han ta hjemmefra...

I februar var min fantastiske mann ferdig med sin siste cellegiftkur...

Nå jobber han 25% og regnes som "frisk"....

Tenk som han har kjempet, allt han har vært igjennom,

han er så utrolig sterk og så flink!

Oj dette ble et langt innlegg... Og enda kunne jeg skrevet så mye mer...

Men nå får det være bra...

Men det er godt og få ned tankene sine iblandt, blir kankje litt som terapi for meg...

=)

I går hadde det altså gått et år siden allt begynnte, 

det betyr at Christofer får kjøre bil og regnes som helt anfallsfri...

Men fortsatt finnes det spor som alltid vil være der, hver gang Christofer er i et annent rom og jeg hører et dunk stopper hjerte mitt og jeg ser for meg det værste...

Når han ikke svarer i telefonen får jeg panikk og gripes totalt av angst..

Jeg ser for meg allt det værste som kan ha skjedd....

Men jeg lærer meg kanskje og slappe av med årene....

Nå prøver vi og leve så sunnt vi kan og gi kroppen til Christofer den beste forutsetning for og bli helt bra igjen etter all tøff behandling av cellegift og medisiner og for og ha en best mulig forutsetning for og holde seg frisk...

For vi har ingen sjangser og ta, vi skal jo tross allt leve i mange år sammen...

Vi SKAL finnes her for våre barn og få oppleve og bli besteforeldre og allt som hører til...

Livet er vitigere en noe annent!!!