Delt ansvar....

 og stole på andre er en viktig del av livet, 

har man ikke denne evnen kan det bli ganske slitsomt....

Feks. et aktuellt dilemma 

 JEG vet hva som er best for mine barn!

Mine barns pappa vet hva som er best for dem!

Altså når barna er hos han må jeg bare legge min tillit til han 

og tenke at han som far anser hva som er best for sine barn...

Jeg kan rett og slett ikke legge meg i allt hva han gjør, 

det skulle bli veldig slitsomt både for meg selv og han...

Visse store ting må man selvfølgelig bli enige om, men når det kommer til hverdagen

så må jeg respektere at han har sin familie og barna har det bra der....

Jeg lar barna ha sin fulle tid med sin pappa uten og blande meg...

Visst kan det være tøfft,

iblandt kommer tankene,

 tenk om det skjer barna noe..?

 har de det bra?

Det er vel følelsen av og ikke være tilstede og ha kontroll som skremmer en...

Men jeg MÅ stole på han, 

la han få ha sin tid med dem og gjøre det han vil gjøre med dem...

(selvfølgelig så lenge det ikke skjer ting som barna ikke har det bra med)
Skulle vi blande oss i hva den andre gjorde hele tiden skulle det bli veldig mye unødvendig bråk!
Jeg velger i stedet og kose meg og gjøre det JEG vil med MIN tid med barna,
 og han får gjøre det samme med sin....

Av respekt for hans familie tid med barna ringer jeg derfor ikke og maser, 

men stoler på at han ringer meg om det er noe...

Om jeg ringer for og prate med barna blir det ofte bare dumt 

ettersom de da blir påmindt om meg og begynner og savne meg... 

 Ringer jeg så er det for min egen skyld ikke barnas...

De er hos sin pappa og leker å koser seg, de kanskje ikke hadde en tanke på meg denne stunden...

 Men ved at jeg ringer blir de påmint og savnet kommer...

Jeg tenker derfor på barna først og setter mine egne behov til siden!

Det er vel vi foreldre som tar ting verst...

Savner barna mest...

osv...?!