Min kjære Christofer drar på jobb,
barna på skolen og jeg går hjemme å små rydder og ordner her hjemme med minstemann.
Christofer kommer hjem, maten står klar på bordet.
Vi setter oss og spiser middagen akkurat som alle andre dager.
Vi setter oss og spiser middagen akkurat som alle andre dager.
Etter maten går Christofer inn på badet og henter en bleie,
han setter seg på gulvet med lillemann for og bytte.
han setter seg på gulvet med lillemann for og bytte.
De andre barna sitter rett ved siden av i sofaen og spiller nintendo wii.
Jeg spør om det går bra at jeg går ut og steller med hønene.
Min kjære nikker, og jeg går ut.
Jeg går inn på loven og begynner og finne fram ny sagflis,
brått hører jeg kasper og jennifer rope på meg fra trappa.
brått hører jeg kasper og jennifer rope på meg fra trappa.
Jeg roper tilbake og spør hva det er de skriker sånn for?
Jeg hører et vræl fra Jennifer og kasper hikster at det har skjedd noe med Christofer.
Har han skjært seg eller hva er det som har skjedd nå tenker jeg, jeg springer inn.
Der på gulvet møter jeg synet av min mann som ligger med store øyne, surkler og lagger rare pustelyder.
Barna står rundt og skriker, Jonatan ligger også på gulvet og hyler skriker.
Har han fått hjerteinfarkt er det første jeg tenker? Jeg hiver meg over han spør om han har vondt?
Han mumler nei i alle snorkelydene, han titter på meg men med et tomt blikk.
Akkurat som han ikke vet hvor han er eller hva som skjer, han er liksom ikke der.
Jeg roper til barna at de skal springe og hente min mobil, barna leter febrilsk, sekundene er ufattelig lange.
Der kommer de med mobilen, jeg taster 112 og roper at jeg må ha hjelp NÅ så fort de svarer i andre enden.
Ta det nå med ro, hva er adressen du er på spør damen?
Ta det med ro?! hvordan går det ann, jeg må ha hjelp NÅ!
Jeg sier adressen, hun spør opp igjen fler ganger, allt tar så helvetes lang tid!
MIN mann ligger jo der og holder på og DØ, JEG MÅ HA HJELP NÅ!!!
Så spør de i andre enden hva som har skjedd, jeg forklarer raskt hva jeg ser foran meg,
det ser ut som han hiver etter luft og det surkler i brystet.
Begynn og gjør hjerte kompresjoner sier de i telefonen,
herregud jeg har alldrig gjort dette før!!
Visst har jeg gått et livreddningskurs gjennom rødekors, men det var jo 6 år siden, hvordan skulle man gjøre?
De teller sammen med meg og forklarer hvordan jeg skal gjøre.
Telefonen ligger med høytaler ved siden av oss på gulvet. Christofer titter på meg med tomme blikk i blandt.
Så skjer det, christofer begynner og bli helt blå i ansiktet han begynner og krampe, det skommer ut av munnen hans.
Nå er han på vei til og ta sitt siste puste tak tenker jeg og teller skrikende og presser så hardt jeg kan.
Min elskling, han kan ikke dø fra meg, nå må jeg gjøre rett!
Jeg skriker til den dumme mobilen at de må komme NÅ, Dette går ikke lenger.
Barna henter christofer sin telefon, Jennifer kan heldigvis lese og finner nummeret til mormor may som bor nedi veien. Deretter ringer hun farmor jeg skriker inn i telefonene uten og høre va de sier tilbake:
DERE MÅ KOMME NÅ!!! CHRISTOFER LIGGER PÅ GULVET ANBULANSEN ER PÅ VEI!!
Mormor may er oppe hos oss på et par minutter, hun tar opp jonatan og går fortvilet rundt meg.
Jeg skrike, presser og presser allt hva jeg kan, jeg er så sliten!
Men jeg må bare redde gutten min, så da får det bare finnes krafter nok!!
Ambulansen kommer enderlig, barna springer ut og viser vei, de gråter og hyler.
Jeg roper hele tiden: HOLD UT ELSKLING DE KOMMER OG HJELPER DEG NÅ! HOLD UT, VI TRENGER DEG!
Ambulansepersonalen stormer inn, klipper opp gensern til Christofer og river den av.
De kobler på hjerte aparater stikker sprøyter og kjører slanger ned i halsen.
Jeg står fortvilet og ser på, og ikke kan jeg gjøre noe,
denne kampen må gutten min ta alene med hjelp fra ambulansepersonalet.
De prater en masse jeg ikke forstår, jeg hører de tilkaller helikopter.
En snur seg mot meg og sier:
"helikopteret er her på 8 minutter, vi er nødt til og vente til helikopteret kommer.
Vi vil ikke transporterer han i bil i denne tilstanden!"
Jeg tar jonatan og klemmer han inntil meg, dette må bare gå bra sier jeg til meg selv.
Jeg fortsetter og prate til min kjære som ligger der nå helt stille med slanger overallt
"hold ut elskling!!"
Dette SKAL gå bra!
Barna står på trappa og gråter jeg sier til dem at de skal be til gud om det må gå bra med Christofer,
Vi folder hendene og ber alle sammen!!
Finnes det en gud så må han bare høre oss nå...
Herregud vi har 4 barn her, jeg trenger han, de trenger han!
Farmor og farmor kommer ingen kan gjøre noe, vi bare står der og gråter og vet ikke hva vi skal gjøre.
Noen går ut for og vinke til helikopteret som må lande nede på åkeren,
det er masse snø og de sliter med og bære min kjære elskling på båren ned dit!
Jeg står midt på tunet, orker ikke se mer, vet ikke hvor jeg skal vende meg eller hva jeg skal gjøre,
personalet har fortalt at ingen pårörende får bli med i helikopteret siden det er maks lastet!
Jeg står og ser hvordan helikopteret stiger opp over hodet mit, det dundrer og smeller...
Jeg skriker og gråter, men det høres ikke.
Helikopteret forsvinner avgårde, der står vi igjen.
Allt jeg vil er og holde om gutten min, at han skal være her sammen med oss.
Det er liksom uvirkelig at der i helikopteret ligger han, og de bare forsvinner med han.
Kommer han til og overleve, er han dø, hva skjer? Hundre tanker snurrer gjennom hode!
Vi hopper i bilen alle sammen og kjører for og sette av barna hos Jennifers mamma.
Så setter vi kursen mot gøteborg, christofers søstre blir også med!
Det er helt stille i bilen, jeg ber til gud, hundre ganger innimeg...
Værsåsnill og la min mann få leve, han behøves så sårt!
Jeg kan jo ikke klare meg uten han!!
veien er så lang så lang...
Vi ringer til sykehuset på veien men ingen vet noe om hva som har skjedd eller hvor han er...
Vi kommer enderlig til sykehuset, vi går inn gjennom akutten og blir ført rundt i masse koridorer til vi kommer til avdelingen Niva, intensiv avdelingen.
Der blir vi geleidet inn i et pårørende rom..
Hva nå, er han dö, lever han???
De forteller at han er transportert til røntgen og at vi må bare sitte og vente, ingen vet når eller hva som skjer?
Vi venter og venter, vi får noen brødskiver og noe og drikke, men vi vil bare ha svar..
Hva har skjedd med min elskling, kommer han noen gang til og våkne igjen?
Etter en lang ventetidkommer en lege inn hun er her for og svare på spørsmål,
men det ser mest ut som hun vil synke ned i jorden.
Hun står hele tiden og titter ned i gulvet og ser veldig brydd ut.
Hun mumler at røntgen viser en forandring i hjernen på noen cm. Hva betyr det? Er det hjerneblødning?
Blir han normal igjen? Vil han i det hele tatt våkne? Vi får ingen fler svar...
Etter nok en lang stund kommer det en fantastisk flott og hyggelig sykepleier inn,
han har langt mer svar en hva legen hadde.
Han forteller at Christofer ligger i koma,
men at de vil forsøke og vekke han gradvis når de ser at han klarer og få nok oksygen selv.
Etter nok en stund kommer han inn igjen og smiler, Chrstofer har begynnt og våkne, det ser bra ut med oksygenet.
Jeg får lov til og bli med inn, kommer han til og huske meg? er han seg selv?
Eller har han blitt helt grønnsak? ingen vet!
Jeg kommer inn, Christofer åpner øynene langsomt og titter på meg.
Han kan ikke prate ettersom han fortsatt er koblet til respiratoren.
Han løfter hånden og gir tegn at han vil skrive.
Takk gud, han lever!!!
Min mann lever!!
Sykepleieren kommer med papir og penn, Christofer skriver og gir meg blokken.
Det står: hva hendte?
Takk gud, det finnes noe der, han er med oss!!
Jeg takker gud og er så lykkelig over og kunne få holde hans hånd og se at han fortsatt lever!!
Legen forteller oss at det er en svulst på hjernen, det var den som hadde utløst et epeleptisk annfall!
Christofer ligger der og vet ingen ting...
jeg gråter stille inni meg og sier bare
"det går bra gutten min, du har bare hatt et epeleptisk annfall, snart er allt helt bra igjen!!"
Jeg kan jo bare ikke si hva det er, ingen får si det, det kommer til og ta knekken på han!
Det er bedere han ikke vet tenker jeg!
Han blir mer og mer våken og dagen etterpå blir han flyttet til en neurologisk avdeling...
Der kommer det en lege og vil snakke med oss, jeg vet hva han skal si..
Hvordan kommer Christofer til og ta det, jeg holder hardt i hånden hans og stryker han på ryggen.
Legen sier det rett ut, "du har en svulst på hjernen Christofer."
Christofer bare nikker og ser på legen, det blir stille...
Min kjære tok det på en helt annen måte en jeg hade trodd, jeg er så imponert over han.
At noen kan ta slikt med en sånn ro...
Christofer sa bare tydelig at dette skal gå bra, jeg klarer meg!
Det har han sakt hele tiden og allt har gått over all forventning...
Han ble operert den 3 mai 2010, nok en forferdelig dag.
Med venting på en MANGE timer lang operasjon, men det gikk bra!
Han våknet igjen og allt er som normalt han fungerer, han er seg selv...
Ingenting er anderledes annent en diagnosen som ligger...
Christofer har nå vert gjnnom snart et år med behandling...
Etter operasjonen var han igjennom 6 uker med cellegift og strålebehandling i Gøteborg..
Så har han tatt 6 cellegift kurer etter det med 4 ukers mellomrom, han er nå på sin siste behandling...
VI klarer allt sammen, dette skal gå bra!
Vi trenger hverandre og skal leve mange lykkelige år sammen med våre fantastiske barn!
Jeg elsker min flotte og fantastisk sterke mann, over allt på denne jord!!
Beundrer deg virkelig min kjære, du er så sterk!!!
Det er du og jeg for alltid! <3
Dere er så tapre og flinke, det går bra skal du se!:)
SvaraRaderaUtrolig trist og gripende lesning!
SvaraRaderaLykke til videre og håper allt går bra med dere!
Hei!
SvaraRaderaKom over bloggen din for litt siden, da familien må endre kosthold pga. Kjæresten min som har kronisk tarmbetennelse. Tårene presser seg fram når jeg leser hva dere har gjennomgått. Kjenner til følelsen når den man er glad i blir alvorlig syk og må takke dere for deres åpenhet. Er godt for andre som er i en vanskelig livssituasjon, å se at man ikke er alene om det. Å se at man kan jobbe seg gjennom det..ta en dag av gangen og huske på at livet vil oss bare godt. Du har en kjempe fin blogg og ønsker dere masse lykke til videre. :)